Hva heter du?

Det å gi navn går tilbake til skapelsens morgen. Gud førte de forskjellige dyrene fram for mannen for at han skulle gi dem navn: Det navnet mannen gav hver levende skapning, det skulle den ha.*

Guds eget navn var et mysterium for menneskene. Da Moses spurte konkret, fikk han et verb til svar. På toppen av alt et ”uselvstendig verb”. Verbet ”å være” kan ikke stå alene. Dersom disse verbene skal kunne gi mening i en setning, må de ha et forklarende tillegg. Når Gud kaller seg selv ”jeg er” blir det forklarende tillegget et mysterium. Så lenge vi lever her på jorden får vi aldri åpenbart det forklarende tillegget fullt ut. Menneskelig sett vil et hvert tillegg også kunne begrense Gud. Men vi har fått åpenbart mer enn Moses:

Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord.
Joh 17:1–6

Det jeg kan vite om Gud, også om hans ”åpne” navn, det finner jeg i Jesus. Hjertet bryter ut i lovprisning mens jeg skriver. Selv om jeg fortsatt bare forstår stykkevis har Jesus gjort Gudsnavnet meningsfullt .

* 1 Mos 2:19