Jomfrufødsel

I oppveksten tok jeg det som en selvfølge at alle kristne trodde på jomfrufødsel *. Kanskje jeg skjønte at det ikke var slik da jeg hørte en soldat be følgende bønn under et møte på Frelsesarmeen i Mandal for 40 år siden:

”Så ber jeg deg Herre for han teologiprofessoren som har fått en ’r’ for mye i sitt etternavn at du må gi ham et nytt syn på jomfrufødselen!”

En slik bønn gjorde en ung tenåring nysgjerrig – også på teologi, og siden har jeg lest flere bøker Jacob Jervell og lært mye av det.

”Sterk jomfru-tro blant professorene” var en av overskriftene mandagens Vårt Land. Spørsmålet skaper fremdeles engasjement. Personlig kjenner jeg meg best igjen i Reidar Hvalviks kommentar:

– Hvis man tror på en Gud som skapte himmel og jord, burde det for ham være en bagatell å skape et nytt liv i en jomfru uten manns medvirkning.

For meg blir kjernespørsmålet ikke tro på jomfrufødsel eller ikke, men hvordan jeg velger å tro Bibelen. Det holder for meg at det ble forutsett av profetene og bekreftet av evangelistene. Videre støttes det av troen på Gud som velger de svakes side og identifiserer seg selv med deres ringe kår. Hvorfor skulle han da ikke velge å bli identifisert med en ugift gravid ungjente?
Han skulle jo få vitnesbyrdet: ”En som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd” **

Nei, for meg er det å tro på jomfrufødsel helt uproblematisk. På mange måter er det lettere å være opptatt av å ha ”den rette tro” enn å leve ”det rette liv”. Kanskje det er derfor djevelen elsker teologiske debatter som får oss til å spore av?

* Dagens bibelord: Matt 1:18-25
** Hebr 4:15