Verb som argument

Jeg har skrevet om boka ”Skuret” tidligere. Den gjorde inntrykk og ga masse hjerneføde. Et av kapitlene bærer tittelen ”Gud er et verb”. Jeg liker tanken. ”Verb” innebærer at han er en aktiv handlende Gud.

Jesus bruker et verbs form som argument for de dødes oppstandelse. De som tvilte på oppstandelsen* og som hørte argumentet hadde sin etniske og religiøse identitet i at Gud ba Moses om å lede sitt folk ut av Egypt. Jesu argument var så sterkt at de enten måtte endre syn på oppstandelsen eller forkaste sin identitet, for Jesus sa:

«…Men at de døde står opp, har Moses også vist i fortellingen om tornebusken, når han kaller Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke en Gud for døde, men for levende. De lever alle for ham.»
Luk 20:27–40

Argumentet er at Gud fortsatt er Abrahams Gud osv. – dersom Abraham ikke hadde stått opp, ville Gud ha presentert seg som ”Jeg var Abrahams Gud”. Jeg trenger ikke å ha en jødisk identitet for å se gyldigheten i et slikt argument.

* Saddukeerne