Risktakere

Jeg blir alltid imponert over mennesker som tør å ta en risk for noe de tror på. Det at de tar en risk er ofte selve beviset på at de tror på prosjektet. Heldigvis har jeg møtt noen slik i min samtid, og det er alltid en stor inspirasjon. De har også vært der gjennom hele historien. Noen få av dem er kjente, men de fleste vil for alltid være anonyme. Det er flere av de anonyme jeg gjerne skulle ha møtt. En var den lykkelige eier (tror jeg da) av et esel med fole. For det jeg vet kan han ha eid mange, men jeg har en sterk følelse av at han hadde tatt risken selv om de to dyrene var alt han eide.

Mitt esel er en Hyundai Getz. Dersom jeg tok en tur ut på trappa nå i en tidlig morgentime og noen holdt på å låse seg inn i bilen, er jeg usikker på om jeg hadde våget å spørre hva de holdt på med. Men om jeg valgte dialog, hvordan ville jeg reagert dersom de sa: ”Herren har bruk for den!”?

Eseleieren lot de ukjente (?) disiplene få lov til å gå av sted med dyra sine. Hadde Den hellige ånd talt til ham på forhånd? Visste han inni seg at noen ville komme?

Jeg tror det er slik det fungerer, men når jeg treffer ham en gang er det det første jeg vil spørre om. Så vil jeg kose meg når jeg lytter til vitnesbyrdet hans. Jeg ser for meg hvor glad han er når han forteller om vennene som hadde vært i Jerusalem den dagen og hva han følte da de kom tilbake og fortalte om folkemengden som ropte og Jesus som red på hans fole. Den folen som han enda ikke hadde trent opp. Kanskje dyra kom tilbake også? Kanskje det ble fart på omsetningen hans fordi folk kom for å se folen som Jesus hadde brukt? Ja, jeg lytter gjerne til en risktakers vitnesbyrd - for Gud blir aldri noen noe skyldig!

Dagens tekst: Matt 21:1-9