Vi er inne i ei uke med tekster som dreier seg om evighetsperspektivet. I går var det frigjøring fra slaveriet under forgjengeligheten som stod i fokus. I dag er det den siste fiende. Jeg har ingen god ”magefølelse” når jeg skriver om dette. Det er ikke fordi jeg frykter døden, men fordi den kalles den siste fiende. Dermed bidrar jeg til å underbygge et skremmebilde av døden og det har jeg ikke lyst til. Døden er en naturlig del av det faktum at jeg lever her på jorden. Når den kommer til meg – kommer den ikke som min fiende, heller ikke som Livets fiende (for det har det har jeg pant på*), men den kommer som en fiende av Guds overordnede plan for sitt skaperverk. Når døden som den siste fiende blir tilintetgjort og lagt under Jesu føtter åpner det for et fantastisk perspektiv:
- ”Men når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.”
1 Kor 15:24–28
Det sprenger min forstand at all godhets Gud, den fullkomne kjærlighet skal være alt i alle, men jeg har smakt nok til å tro at det er sant. Og - det gir håp for den nye himmel og den nye jord.
* Den hellige ånd - jfr. Ef 1:14
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar