”Jeg kunne ha bitt av meg tungen!”

Jeg tror aldri jeg har brukt uttrykket selv, men jeg var ikke så gammel da jeg forsto at den som brukte det hadde sagt noe veldig dumt. Når jeg sier at jeg ikke har brukt uttrykket, er det ikke fordi jeg aldri sier noe dumt. Tvert imot - det gjør jeg ofte, og da siterer jeg gjerne et av Piet Heins gruk:

Det er et ønske jeg alltid har haft
At kunne tie med tilbagevirkende kraft.

Jakob må ha gjort liknende erfaring i eget liv og ved å observere hva tungen kan utrette av elendighet:

Slik er det også med tungen. Den er en liten kroppsdel, men kan skryte av sin store makt. Ja, en liten ild kan sette den største skog i brann!.
Jak 3:1–6

Men behøver det bare å være elendig? I forrige måned hadde jeg fokus på hellighet i denne bloggen. Et ledd i prosessen er å stille dere selv og deres lemmer til tjeneste for Gud, som våpen for det som er rett*. Tungen er en liten kroppsdel, men kanskje et av de viktigste lemmene vi kan stille til tjeneste for Gud. Det er mange der ute som trenger en stemme. I åndelig sammenheng og med sosial hellighet som mål er det nettopp ”brannstiftere” vi trenger.

*Jfr: Det normale kristenliv