Selv om mamma hadde vært til stede ved frokosten og hørt det selv, måtte bare treåringen få sagt det en gang til. Hun hadde lagd eplesyltetøy i barnehagen. Morfar hadde forsynt seg rikelig på skiva og sagt: ”Nam, nam – dette var godt syltetøy”. Det var hennes syltetøy, hennes stolthet, og morfar hadde lagt merke til det. Øynene strålte av stolthet og glede. Satan hadde ”streifet omkring på jorden”. Gud visste om én der som han var stolt av: «La du merke til min tjener Job? Det fins ikke hans make på jorden.»(1)
Jo da, Satan hadde merket seg Job – men han hadde en innvending: ”Alt ligger til rette for Job, ta fra ham det gode i livet, så blir det nok en annen lyd!”
Logikken sier meg at Satan har rett. Erfaringen har likevel vist meg at velstand, medgang og god helse ikke automatisk fører til at et menneske vender seg til Gud og ærer ham – det skjer oftere at det er nettopp da de klarer seg uten ham.
Job vendte ikke Gud ryggen selv om han mistet alt. Det holdt hardt, men heller ikke da ”hjelpsomme venner” kom med sine løsninger på lidelsens problem mistet Job sin tro. I mangel på ydmykhet og med behov for en enkel forklaring på det uforklarlige har jeg sikkert oppført meg som en ”hjelpsom venn” for noen jeg også. Det er jeg ikke stolt av.
Job hadde mange spørsmål, men jeg tror Gud var enda mer stolt av ham på grunn av dem. En treåring er sann og fordi Gud også er sann, skjuler heller ikke han hva som er til glede. Paulus oppdaget det og oppfordrer: ”Prøv hva som er til glede for Herren!” (2). Han antyder at det er ”all godhet, rettferd og sannhet”.
Slik jeg ble glad over å ha vært til glede for treåringen, drømmer jeg om å være til glede for Vårherre. Tenk å få se stolthet og glede i øynene hans når vi møtes!
----------------------
(1) Job 2:3
(2) Efeserbrevet 5:10
Publisert i Krigsropet #8 - 2010 - PDF
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar