Fremmed i Bergen?

I forrige uke var jeg i Bergen. Selv om det var noen våte og grå novemberdager framstår Bergen fortsatt i mine øyne som Norges fineste by. I til sammen fire år har jeg bodd i byen og opplevd veldig mye som har betydd mye for livet mitt. Derfor er det rart å måtte erkjenne at jeg alltid har følt meg som en fremmed i Bergen, og jeg undret meg over det da jeg besøkte byen sist uke.

Det er ikke bergensernes skyld. De var (og er) alltid vennlige og jeg betrakter mange av dem som venner. Men selv om jeg elsker å lese Gunnar Staalesens bøker og følge med på Varg Veums vandringer i Bergen, og selv om jeg er enig med bergenserne i at byen er vakker, klarte jeg aldri å få en følelse av å være ”en av dem”.

Jeg tror det handler om den sterkt uttalte patriotismen. Det var ikke mulig for meg å dele den, og jeg har aldri funnet tilsvarende noen andre steder jeg har bodd. Er det derfor jeg følte meg mindre fremmed da jeg bodde i London, Akureyri eller Chisinau – eller på noen av alle de andre stedene jeg har bodd?

Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i én Ånd. Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie.
Ef 2:17–22

…sier Paulus. I Guds familie er jeg ikke fremmed noe sted (heller ikke i Bergen!!!) – og han som forener er Jesus. Jeg identifiserer meg sterkt med verdiene i hans rike og er en skikkelig patriot som heier på ”brann” forårsaket av Den hellige Ånd.