FRONTLINJEN

Innledning:

Jeg hørte en prest si i en radiogudstjeneste: "Det er så godt å ha noen som ber for oss som står i fronten!" Først var jeg enig, men kan det også være feil?

Når det handler om det åndelige må fronten være et annet sted enn talerstolen. Frontlinjen er der kampen står, og det blir nettopp "bønnelinjen"!

Mer bønn - kan det være noen vits?

Er ikke det svært lite produktivt?

Verden argumenterer slik - det har den alltid gjort. 
Guds motstandere vil alltid forsøke å latterliggjøre våre våpen:

1. Kong Hiskia

Hans motstander var den assyriske kongen Sankerib

"Vil du si at tomme ord er innsikt og styrke nok til krig!  – Hvem er det du da setter din lit til, siden du har gjort opprør mot meg?"

Jes. 36:5

En slik hilsen fikk Hiskia da han ikke ville overgi seg og sitt folk. Han hadde flyttet frontlinjen fra fysisk kamp til åndskamp, og han vant!

2. Kong David

Hans motstander - Goliat følte det som en hån at en ung gutt kom imot ham, men David hadde flyttet frontlinjen

– kampen var allerede vunnet da han gikk for å møte sin motstander.

Jfr 1. Sam. 17 (NB Alle israelittene kunne hatt den samme autoritet, men det var David som tok den i bruk!!!!)

3. Kong Jesus

Lærte med myndighet (Mt. 7:28f)

Gikk gjennom flokken i Nasaret (Lk 4:30)

Jesus gir oss nøkkelen til myndighet/autoritet i en hendelse som finner sted etter forklarelsen på Tabor:

– Disiplene spør: "Hvorfor kunne ikke vi?"

"Han sa til dem: Dette slag kan ikke bli drevet ut uten ved bønn og faste."

Mk. 9:28f

Kampen må alltid kjempes i bønnens verden - hvis ikke har vi tapt før vi har begynt!