mandag 1. januar 2001

Nash og to blad ”George”

En av de mest markante personligheter i vekkelseshistorien er Charles Finney (1792-1875). Heldigvis har vi tilgang til mye av hans forkynnelse og litterære produksjon. I en artikkel om hva vekkelse er, avslutter han med spørsmålet:

”Når kan man vente vekkelse?”

og han svarer: ”Man kan forvente vekkelse når de kristne er blitt grepet av en bønneånd for vekkelse. Det vil si når vekkelse blir hjertets dypeste lengsel og de utøser denne lengsel for Herren i bønn. Når bønnekampen best kan sammenliknes med en kvinnes fødselsveer.”

Og Finney vet hva han snakker om fordi hele hans tjeneste bygde utelukkende på bønn. Med seg i bønnetjenesten hadde han en person som her Daniel Nash. Før Finney skulle ha en kampanje i en by, inntok Daniel Nash og hans bønnepartnere byen i bønn.

Charles Finney forteller følgende episode:

”Da jeg kom til byen for å starte en vekkelse, ble jeg kontaktet av en dam som drev et pensjonat. Hun sa: ”Broder Finney, kjenner du Fader Nash? Han og to andre menn har vært på pensjonatet mitt de tre siste dagene, men de har ikke spist en matbit. Jeg åpnet døren og kikket inn til dem, for jeg hørte at de stønnet, og der lå de på sine ansikter. De har ligget slik utstrakt på gulvet i tre dager. Jeg trodde noe forferdelig hadde skjedd med dem, men jeg var redd for å gå inn og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Vil du være så snill å komme inn og se til dem?

- ”Nei, det er ikke nødvendig” svarte jeg

”De opplever bare veene for det som skal fødes fram”

Ikke mange har hørt om Daniel Nash – men hans bønneliv hadde en utrolig betydning for Finneys tjeneste.

Ikke mange har hørt om George – jeg vet ikke engang hva han heter til etternavn, men Paul Andersson som er leder for fornyelsesbevegelsen i den lutherske kirke i USA, og som har vært hovedtaler på flere OASE-stevner her i Norge har ham med som bønnepartner.

Da jeg tolket Paul Andersson for noen år siden, fikk jeg også anledning til å tolke George under forbønnstjenesten. For en tjeneste! Denne anonyme, ydmyke Herrens tjener som knapt kunne avlegge et vitnesbyrd hadde en autoritet i bønnen som kunne ta pusten fra et menneske. Han så rett gjennom dem som kom fram til forbønn og kunne tale ord til forløsning. Han var så direkte, men mild, også om sensitive ting, at jeg nesten nølte med å oversette, men hvem har hørt om George?

Også i FA har vi en George – han er riktignok ikke fullt så anonym, men en bønnens mann og en ydmyk kjempe. Han var egentlig utsett til å være William Booths ”arvtaker”, men abdiserte da Bramwell kom sterkere inn i bildet som ”nestkommanderende”. George Scott Railton henga seg til det sjele-frelsende arbeidet og til bønnen. Da George ble funnet død på en av sine reiser – selvfølgelig reisende på den mest kummerlige måte for å spare penger for Guds rike, kommenterte den undersøkende legen huden på knærne hans. George hadde knær med hud som en kamels ble det sagt.

Han knelte så mye og så ofte at knærne fikk træler – han var disiplinert. Klokken 12 hver dag hadde han en av sine bønnestunder. Da spilte det ingen rolle hvor han var i verden. Barna forteller at de forsøkte å unngå å være sammen med faren i byen kl. 12 – for George knelte – midt på fortauet om det var nødvendig.

I dag er det ikke så mange som heller vet hvem denne ”George” var, men han var en av bønnekjempene. Må Gud reise opp mange av dem i vår tid!

Publisert i Tempelnytt nr. 1 - 2001

Ingen kommentarer: