Vanenes snarejakt

I går skrev jeg litt om at det er mulig å gå i fella og leve som ”hedning”. Paulus har gitt oss ei liste over kjennetegn på hva det vil si å leve på den måten. Det er lite hyggelig lesning, og jeg innrømmer gjerne at det har vært en fristelse å skynde seg videre for å komme inn i et mer oppmuntrende modus.

I kapittel 2 i Efeserbrevet tegnet Paulus et bilde som viste kontrastene mellom det gamle og det nye livet. Her tar han opp igjen tråden i den forstand at han advarer mot å falle tilbake i gamle vaner. Dersom jeg styres av sinnets forfengelighet kommer følgende konsekvenser:

deres forstand (er) formørket, og de er fremmede for livet i Gud. De kjenner ham jo ikke, og deres hjerter er forherdet.
Ef 4:18

Er det mulig for en troende å leve slik? 

Jeg konkluderte med ”ja” i går, og står fortsatt på det, men også i dag velger jeg en annen oversettelse av enkelte ord: 

Det greske ordet for ”forstand” (dianoia) kan like gjerne oversettes med ”forståelse” eller ”refleksjon”. Dersom jeg velger å la sinnet styre, må jeg samtidig velge å gjøre hjertet hardt, da blir min evne til å reflektere over det som hører Gudslivet til værende i mørket og dermed lukkes også muligheten for å bli bedre kjent med Gud. 

Ja – det er faktisk mulig å gå i den snaren – og enda kommer det mer i morgen. Likevel er det viktig å ta med seg disse advarslene. Og om det går galt og jeg har gjenopptatt gamle vaner, er det godt å vite at Jesus fortsatt kan bryte hver lenke. Da blir dagens ’manna’:

Vi slapp fri som fuglen fra jegerens snare.
Snaren røk, og vi slapp fri.
Salme 124:7