Åffer offer a?

Jeg er fra Stavanger og har mange "iddisar"*.
Når dialekten røper meg, hender det at "stavangersk" blir samtaleemne. Mange kommer med ”K’e’u?”** som et eksempel på dialektens mange merkverdigheter.

Før et møte begynner, skulle jeg gjerne vært østlending for da kunne jeg begynt med et ”a’me’n”*** i stedet for å avslutte med det.
Det funker dårlig i min dialekt. Det gjør også ”Åffer offer a?” – men jeg faller for fristelsen likevel.

Hebreerbrevets forfatter er veldig opptatt av å poengtere at Jesu offer var et offer som gjaldt en gang for alle. Derfor er det et lite paradoks at det siste forfatteren gjør før han kommer med de tradisjonelle avskjedshilsenene er å oppfordre til offer:

La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre, for slike offer er etter Guds vilje.
Hebr 13:15-16

Hvorfor er slike offer på sin plass? Offeret som Jesus gjorde for oss var et soningsoffer, og i prinsippet var Jesu undervisning og handling er endelig oppgjør med all rituell religion. Han førte folk fra riter til relasjoner. Lovsangen hører til i Gudsrelasjonen, mens godhet og raushet hører med til relasjonene oss i mellom. Jeg tror at forfatteren ved å kalle dette for ”offer” ønsket å gjøre Gudslivet hverdagslig – og hverdagen guddommelig. Gud er i denne dagen – og det er jeg også!

* Etikettene fra sardinboksene kalles "iddisar" på stavangersk.
** Hva er klokka?
*** Av med mobilen