Det som aldri tar slutt

”Gu’ va du e’ tråkig, ska du inte sluta snart?”
Jeg hadde talt i ca ti minutter for en fullsatt sal i Stockholm da en kvinne avbrøt meg på denne måten. Det ble litt munterhet, og jeg fortsatte en god stund til, men det tok slutt – den gangen også.

Egentlig er det greit at det er noe som er midlertidig, noe som har en klar begynnelse og en klar slutt. Samtidig er det mye som det er vanskelig å akseptere at er temporært. Det at en forsamling har sin tid og må legges ned eller fusjonere, kan være tøft både å gjennomføre og å akseptere. Det samme kan skje med hele kirkesamfunn. William Booth håpte at dersom Frelsesarmeen ikke lenger utførte det Gud hadde oppreist den for, så ville den dø ut av seg selv.

Senest i går ettermiddag ble jeg sterkt minnet om livets forgjengelighet. I en slik virkelighet er det viktig å fokusere på det uforgjengelige – det som aldri tar slutt:

Kjærligheten tar aldri slutt…..
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.
1 Kor 13:8–13

Det faller også sammen med hva tankene mine var opptatt med søndag ettermiddag. Jeg oversatte "Lær meg å kjenne dine veie" til engelsk. Setningen "og for hvert håp som dør her nede får jeg et håp i himlen mer" gjorde et spesielt inntrykk. Håpet tar heller aldri slutt!

(Se hele oversettelsen HER)