Satt på vent

Fasten er en tid i spenningsfeltet mellom lidelse og håp. De er en form for ytterpunkter. For oss som tror, er troen, håpet og kjærligheten noe som aldri dør – de er guddommelige egenskaper som er en del av det bildet vi er skapt i. Gud tror på oss, gir oss håp og viser oss sin kjærlighet gjennom Jesus.

Likevel gjør smerten og lidelsen vondt.

«Nå gir jeg min klage fritt løp, vil tale med bittert sinn.»
- Det var den hardt prøvede og lidende Job som sa dette (Job 10:1b)

Mange andre, både i Det gamle og Det nye testamentet, var vel kjent med lidelse. De visste at Gud både kunne frelse og lege, og de så også fysiske undre skje. Paulus var et redskap som både opplevde å bli brukt til frigjøring og legedom, men som slet både med fysisk sykdom, tunge tanker og forfølgelse. Tre ganger ba han om å bli spart for det, men fant trøst i beskjeden:

«Min nåde er nok for deg, 

for kraften fullendes i svakhet.»
2 Korinterbrev 12:9

I går postet jeg et Gowans-vers der han sto overfor meningsløs lidelse, og i dag kommer han til Gud med sine spørsmål. Noen svar settes «på vent».

• Here you will find the ENGLISH VERSION
• Postet på FACEBOOK