Tanker om framtid og håp i advent

Jeg har både verbalt og i skriftlig form kommet med små hilsener til Ane Lillian Tveit og medarbeidere i Ahead Moldova og Voinicel ved flere anledninger, og så fikk jeg lyst til å dele noen refleksjoner her på bloggen som en hyllest til dem.

For nye lesere kan jeg fortelle at kona mi (Magna) og jeg bor i Chisinau, hovedstaden i Moldova. Vi har bodd her tre år tidligere (2004-2007), og kom tilbake sommeren 2015 og jobber for Frelsesarmeen her på ubestemt tid. Dermed har vi fått et helt spesielt forhold til landet og ikke minst folket. Med utgangspunkt i Frelsesarmeens oppdrag, får vi innblikk i mange av utfordringene og ser at noe er blitt bedre, mens noen i dette landet faktisk har fått det verre.

Det er altså 12,5 år siden vi kom hit første gang og nesten like lenge siden vi ble kjent med Ane. Noe av det som virkelig er et lyspunkt, er den tydelige endringen i holdninger som har skjedd i forhold til barn med utvilingshemning. For 10-12 år siden møtte vi dem nesten utelukkende på institusjoner, der de verste institusjonene kun fungerte som oppbevaringssteder. I dag kan vi se foreldre i parkene på tur med barna sine med den største selvfølgelighet og stolthet.

Jeg tror at Ahead og Voinicel hele tiden gjennom det arbeidet de gjør med enkeltindivider og familier også påvirker holdningene i landet generelt. Gjennom å arbeide med foreldre og barn og yte støtte slik at foreldrene kan klare omsorgen for barna sine, bidrar de til å skape et samfunn som er mer humant. For et samfunn som har plass til og inkluderer alle, er et godt samfunn.

Det er blitt advent når jeg skriver dette, en tid som gjerne knyttes til forventning. Da Gud valgte en redningsaksjon for sitt skaperverk, valgte han en strategi som i et maktperspektiv virker helt absurd. Han valgte å gjøre det gjennom å bli født som et sårbart barn, utenfor ekteskap, i en stall, i en ubetydelig by i et okkupert land. De første årene levde han som flyktning, og til slutt døde han for det han trodde på, for å gi verden håp om en bedre framtid.

Jeg lever i en stadig advent. Jeg vil se mer av kjærligheten til de sårbare, og i den kategorien havner vi alle fra tid til annen. Da er det godt å ha forbilder, som Gud selv åpenbart i all sin sårbarhet, eller som den helsprø Ane som kom som student til Moldova i 1999 og startet en organisasjon uten penger og støtteapparat. Hun gjorde seg uendelig sårbar, for de aller mest sårbare. Det minner meg om advent det. Det minner meg om en annen som gjorde det samme. Lyspunktene i advent, og hele året er at det fins mennesker som gjør akkurat det. De gjør seg selv sårbare for å gi dem som er enda mer sårbare en bedre framtid. Det fins ikke kjærlighet uten sårbarhet. Gud vet det. Jeg vet det.

Velsignet sårbar jul til deg som leser dette!