Enda et viktig skille

I dag beveger jeg meg over i kapittel 18 i Johannesevangeliet. Det er mye som tyder på at dette kapittelet er en direkte oppfølger av det siste verset i det 14. kapittelet: Men verden må få vite at jeg elsker Far, og at jeg gjør som Far har befalt meg. Stå opp, la oss gå herfra (Joh 14:31), for dette kapittelet begynner slik:

Da Jesus hadde sagt dette, gikk han ut sammen med disiplene sine. De gikk over Kedron-bekken og inn i en hage som lå der.
Joh 18:1

Det er neppe tilfeldig at kryssingen av Kedron-bekken, som ligger i bunnen av den dype dalen som skiller Jerusalem fra Oljeberget, blir nevnt av Johannes. Han ser sikkert symbolikken i dette også. Den nære sammenhengen mellom Israelsfolkets frelse ved kryssingen av Rødehavet, og inngangen i det lovede land ved kryssingen av Jordan, får her en parallell i Jesu siste kamp for verdens frelse. Da Jesus krysset Kedron gikk han mot lidelse og død – mot fullførelsen av sin Fars vilje. 

Dette har gjort at Kedron-bekken kan dukke opp i kristen forkynnelse som et symbol påen viktig overgang. Ivar Welle, som er mest kjent for å ha skrevet «Kirkens historie 1-3», ga i 1924 en andaktsbok som han kalte: «Over Kedron».

Også en av Frelsesarmeens sangforfattere, Henry A Tandberg, brukte bildet i den kjente sangen «I den stille klare morgen» - der det andre verset begynner:

Jeg har hørt hans trette trinn på Galileas fjell og vang
og ved Kedron da han gikk i hagen inn.

Viktige avgjørelser i livet vil nesten uten unntak innebære en «overgang» - et «Røde-hav», en Jordan-elv» eller en «Kedron-bekk». For Jesus betød kryssingen å gå fra liv til død, for at jeg i mine kryssinger skal gå fra død til liv.

Dagens ‘manna’:

Han gikk fra liv til død, for at jeg skulle gå fra død til liv!

--------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes