Jeg har for eksempel flere ganger skrevet om at jeg ikke var glad i Oslo, og måtte bestemme meg for at det ville jeg bli* - og underet skjedde. Rett som det er, gir jeg uttrykk for at jeg ikke er spesielt glad i dyr. Det er sannsynligvis mye nærmere sannheten at jeg holder dem på avstand. Det handler om at jeg ikke vil bli knyttet til dem fordi min livsstil er uforenelig med å ta tilstrekkelig ansvar for dyr. Det dreier seg altså om vilje og valg.
Finnes det et bibelsk belegg for at kjærlighet også kan være et spørsmål om vilje? Tanken dukket opp da jeg leste dagens vers:
«Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord.» Joh 14:24aDette står i kontrast til gårsdagens uttalelse: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord». Det er interessant at det ikke brukes samme form av verbet slik at det står: «Den som elsker meg, holder fast på mitt ord».
Kan det være at Johannes har fått med seg en viktig nyanse?
Gud ser til hjertet og hva som er min intensjon. Selvfølgelig ønsker han at jeg skal holde fast på hans ord, men det aller viktigste for ham er at det er mitt innerste ønske. Både Gud og jeg vet at jeg kan komme i konflikt med hans ord. Destruktive tanker, ord som aldri skulle vært sagt osv. Da er det godt at det står «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord».
I lys av dette blir den gamle syndsbekjennelsen som konkluderte med at jeg «kjenner lysten til det onde i mitt hjerte», absurd for meg. Den som elsker "Den gode", vil ønske å gjøre det gode. Når det ikke alltid skjer, rokker det ikke ved hjertets intensjon. Peter visste det selv om han hadde fornektet, og han visste at Jesus også visste. Derfor kunne han si: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» (Joh 21:17)
Dagens ‘manna’:
Herre, du vet alt!--------------------------------------------
* Se f. eks. "Hurra for Oslo!" og Tigerstaden
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar