Det han aldri helt forsto

Jeg har tidligere vært inne på hvor frustrerende det er å ikke forstå det man gjerne skulle forstått. Fra barndommen husker jeg hvordan det var når jeg ikke skjønte et matematisk problem med engang. Enda verre var det faktisk når jeg så svaret, men ikke var i stand til å forklare hvordan jeg kom fram til riktig svar fordi jeg ikke kunne formelen. Jeg syntes det var urettferdig at de som hadde brukt riktig formel, men regnet feil, fikk poeng, mens jeg som bare hadde riktig svar ikke fikk poeng. 

I dag forstår jeg at det er viktig å vite hvorfor. Men den oppdagelsen fikk jeg gjennom språkstudiene da jeg oppdaget verdien og viktigheten av å kunne grammatikk og så at grammatikk egentlig har mye til felles med matematikk. Nok om det.

Jeg aner frustrasjonen over det Johannes aldri helt forsto:

Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham.
Joh 12:37

Riktignok finner han trøst i at det også ble profetert at det skulle bli slik, men jeg aner likevel at det er en mager trøst for en som elsket sin Herre og Frelser. Men det som trøstet Johannes, kan også bli en trøst for meg når jeg undrer meg over det samme «Hvorfor tror de ikke på ham?»

Men det må bare bli en trøst – ikke en sovepute. Jeg tror det er mange rundt meg som ønsker hjelp til å bruke det lys, det glimt av åndelig innsikt som de har slik at de finner veien hjem.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil hjelpe dem som ønsker å finne veien hjem.

-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes