onsdag 11. desember 2013

Supersamleren

Jeg har ofte gjort et poeng av at jeg er en samler. Det er så mange ting jeg har lyst til å ta vare på, og som kan være ”kjekt å ha”. Likevel har jeg full kontroll over ”instinktet” og klarer til og med å gå forbi bord der det ligger bøker til gratis utdeling – for bøker står høyt på samlerlista.

Men supersamleren over alle er Jesus selv:

For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, han som har sendt meg. Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag.
Joh 6:38-39
Jeg pleier å si at Gud ga Magna (kona mi) til meg, og siden har jeg samlet på henne. Det hender at tilhørerne protesterer når jeg sier det, men da spør jeg om de kan definere hva vi gjør når vi samler på noe. Vi pleier fort å bli enige om at det er å ta vare på noe som vi er redde for å miste. Jesus samler mennesker og er bevisst på at Fars vilje er at han ikke skal miste noen av dem som Gud har gitt ham.

Jesus gråter når han ikke klarer å samle så mange som han ønsker. Det kom tydelig til uttrykk da han gråt over Jerusalem da han ikke klarte å samle innbyggerne fordi de ikke ville (Luk 19:41). Det er nesten som en form for desperasjon. Jesus vil samle mennesker helt til den siste dagen – ”oppstandelsens morgen”. Jeg skulle ønske at Kristi kropp i dag hadde like mye det samme instinktet og i desperasjon startet med å samle mennesker.

Dagens ’manna’:

Gi meg mer ”samlerdesperasjon” i forhold mennesker.
---------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Ingen kommentarer: