Den vanskelige stoltheten

Å innrømme feil er tungt for stoltheten. Da jeg for mange år siden leste til ”Ex.phil” ble jeg fascinert av legen Ignaz Philipp Semmelweis. Han påviste sammenhengen mellom legers og jordmødres mangel på håndhygiene og utbredelsen av barselfeber i 1848. 

Fascinasjonen skyldtes ikke primært påvisningen av det som for de fleste i vår samtid fortoner seg som en absolutt selvfølgelighet, men at han beviste det gjennom vitenskapelig metode. I seg selv er det heller ikke spesielt oppsiktsvekkende, men det var derimot den massive motstanden som hans oppdagelse fikk i den ”etablerte legestand”. Jeg bet meg særlig merke i en setning i læreboka og den kommer jeg til å huske så lenge jeg lever: ”En hel generasjon fødselsleger måtte enten pensjoneres eller dø før Semmelweiz funn ble allment akseptert”.

Det er klart at det må ha vært vanskelig for en lege som hadde sett kvinner dø i barselfeber, å innrømme at han hadde gjort feil da han lot være å vaske hendene før han behandlet henne. Da var det bedre å motarbeide den ”nye læren” om den var aldri så godt dokumentert.

Hadde de skriftlærde mistanke om at det var Jesus Skriftene vitnet om? Var de for stolte til å innrømme at de kunne ha tatt feil? Dagens vers antyder at det kan være tilfelle:

Likevel vil dere ikke komme til meg så dere kan ha liv.
Joh 5:40

Det er trist dersom min stolthet blir en hindring for at jeg kan ha liv – det verste er selvfølgelig å gå glipp av det evige liv, men jeg tror også det er mennesker som har grepet det evige liv, men hvor stoltheten gjør at de ikke lever et godt liv her på jorden fordi de lever med uoppgjorte saker. Da er det på tide å gjøre det som er rett slik at det kan bli liv.

Dagens ’manna’:

Det er viktig med rene hender!

-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes