Et rop?

Når jeg må ta så hardt i at jeg roper, er det fordi jeg vil ha oppmerksomhet. I Bibelen er det mange ord som brukes til å beskrive bønn. Det vanligste er proseuchomai som ganske enkelt betyr å be, anrope eller påkalle:

Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram … påkallelse … for alle mennesker.
1 Tim 2:1

Å anrope Gud er ikke nødvendigvis bruk av ”høyt volum”. Et av de mange versene jeg memorerte som ung var:  

Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre. (Jes 59:1). 

Troens påkallelse gir høy lyd uten bruk av stemmebånd, men når nøden tar et menneske slik at ropet fra det indre også høres godt av oss som står omkring, kan nøden få en smittende effekt. Det er bra at jeg blir engasjert av og i andres nød. 

Det greske ordet for anrop/påkallelse er brukt 122 ganger i NT. Det var også det ordet engelen  brukte da han kom som sendebud til Kornelius:  

«Dine bønner og gaver til de fattige har steget opp til Gud, så han er blitt minnet om deg.» (Apg 10:4)

I dag er oppfordringen ”påkallelse” ikke for meg selv, men for alle mennesker – fra ”Kongen” til ”Fille-Frans”, slik at Gud blir minnet om dem. Hvorfor trenger han som vet alt, å bli minnet om dem?
Fordi han vil vite om det er andre som er minnet om dem slik at han vet hvem han kan sende!

Dagens ’manna’:

Herren hører bønneropet mitt