Jeg blir nok betraktet som relativt impulsiv. Samtidig pleier jeg å være våken for at en sak kan ha mange alternative løsninger, og jeg har for vane å vurdere konsekvensene av de forskjellige valgene. Det siste er ikke særlig impulsivt. På enkelte områder kan jeg være lett å begeistre og jeg er sulten etter å lære mer og få større åndelig innsikt. Jeg forstår hva hebreerforkynneren mener når han skriver:
La dere ikke rive med av alle slags fremmede lærdommer!
…men rammer det meg? Det kommer an på hvordan jeg tolker
”fremmed”. I min bevissthet er ikke ”fremmed” nødvendigvis noe som utgjør en
fare. Dersom jeg aldri vil lære noe av det som i utgangspunktet virker fremmed
vil jeg bli stående ”på stedet hvil!” – det gjelder på alle områder i livet.
En
lærdom som i utgangspunktet kan virke fremmed, kan ha funnet innsikt som er
viktig for at jeg skal komme videre på min vandring. Om jeg begrenser dette til
mitt åndelige liv, vil jeg gjerne ha den holdningen som jødene i Berøa hadde
til en ”fremmed lærdom”: de tok imot Ordet med all velvilje og gransket
skriftene daglig for å se om alt stemte. Apg 17:11.
Dagens ’manna’
Jeg vil prøve alt og holde fast på det gode
1 kommentar:
Dette er noe som opptar meg for tiden. Oppdragelsen jeg selv har og oppdragelsen jeg gir mine barn handler mye om at det (eller de) som er "fremmede" innebærer en potensiell fare.
Men så opplever jeg at det som er fremmed er med på å holde meg skjerpet. Jeg føler meg inspirert av å bli stilt i en situasjon hvor jeg igjen må reflektere over mine holdninger, min tro, og mine meninger. Jeg føler meg utfordret i forhold til at jeg ønsker å være ydmyk overfor det faktum at jeg muligens må innrømme overfor meg selv og andre at jeg forandrer mening eller har tatt feil.
Jeg har kommet til å bli veldig glad i det "fremmede" som gjør at mitt liv kan være dynamisk.
Legg inn en kommentar