Folkefest

Folkefest er ”in”.

Skjønt slik har det alltid vært:
”Gi folk brød og sirkus* så holder de seg i ro” hevdet Roms keisere.

Kommunistene forsto dette og utnyttet det.

Det gjorde også Kim Jong-il da han feiret sin 70-årsdag for ei drøy uke siden. Nord-koreanerne fikk i hvert fall en fest selv om det som vanlig var smått med brød.

I Norge har vi brød i overflod og vi folkefester som aldri før. Folk ”i gata” virker nesten ekstatiske over et i global målestokk beskjedent arrangement som finner sted her i nærheten mens dette skrives. Men det skulle bare mangle. Festen koster 1,8 milliarder kroner.

Dette er ikke et innlegg mot folkefester. Men hva om alt slikt bare ”døyver” lengselen etter Gud (?). Festen i Guds nærhet er så fullstendig annerledes:

Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans
Åp 1:12–20

Folkefest forbindes med liv. Det gjør Gudsfesten også. Men i og med at den festen har en tidløs dimensjon + at festen innebærer et møte med den hellige, er reaksjonen å falle ned som død faktisk forståelig. Det skjedde med Paulus, med Peter, Jakob og Johannes, med Josva og Daniel og mange flere.

Jeg har opplevd det selv. Ingen folkefester kommer opp imot disse opplevelsene. Wirkolas hopp, Brås stav, Dæhli som går baklengs over mål eller Bjørgen som innfrir – jo det er greit nok, og jeg er sikker på at Vårherre smiler med. Men jeg vil ha med meg Gudsfesten også. Den koster ikke 1,8 milliarder – den koster alt og gir alt!

* lat. panem et circenses - egentlig brød og folkeforlystelser