Er det en mening med det?

I 1984 kom Per Arne Dahl med boka:

”Det er vel en mening med det?”

Der tar han et oppgjør med troen på at det er en guddommelig mening med alt som skjer oss mennesker. Vi kan rammes av sykdom, ulykker og katastrofer fordi vi lever i en forgjengelig verden. Det oppleves som meningsløst, og da sliter vi oss ut dersom vi begynner å lete etter mening.

I likhet med Per Arne har jeg opplevd at det meningsløse kan få mening, men det er først i etterkant. Mange kan vitne om at ”det vonde ble vendt til noe godt”, men ofte går det mange år før det oppleves slik. At noe tar lang tid er til liten trøst når verden har ”rast sammen”. Derfor er det ofte best at vi nøyer oss med å være tause medmennesker når slik skjer.

De fleste tenker at Jesus brukte liknelser for at folket lettere skulle forstå. Men det var ikke slik at folk umiddelbart skjønte meningen. Derfor er liknelsen om såmannen på mange måter unik fordi Jesus gir meningen umiddelbart:

Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord.
Luk 8:4–15

Her overlates ikke noe til fantasien. Umiddelbart forstås meningen med bildet. Guds ord må såes i menneskers liv for at det skal kunne spire.

Det aner meg at det er nettopp den spiren som i mange tilfeller kan bli nøkkelen til at jeg også kan klare å se mening i noe av det som jeg før betraktet som ”meningsløst”. I det minste kan min opplevelse av ”meningsløshet” være en trøst for en som opplever noe liknende. Gir ikke det også en form for ”mening”?

Se også: "Det glemte jordsmonn"