Det som er kjent

På grunn av det er 100 år siden hans død har det vært mye fokus på Bjørnson dette året. Jeg har fulgt med litt, og er i stor grad enig med dem som mener at det er lite ”minneverdig” i hans forfatterskap, men at han fortjener å bli husket for den viktige person han var for Norge som nasjon. Søndag ettermiddag hørte jeg om hans holdning til ”fremmede”. Han tok imot ”fremmede” og likte det fordi det utvidet hans horisont.
En slik holdning står i kontrast til frykt og avstandstaking.

Også i en åndelig sammenheng vil vi støte på ting som kan virke fremmed. Ofte er det ”formen” som er fremmed, og ikke innholdet eller essensen:

Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham.
Joh 14:15–20

Jeg har sett Den hellige ånd åpenbare seg på mange forskjellige måter og i mange former. Det er fort gjort å avvise ham fordi det virker ukjent. På samme måte som vi kjenner Far fordi vi kjenner Jesus, vil vi kjenne Ånden. Dersom essensen av det jeg ser og opplever kjennes igjen i Jesus åpner jeg opp og tar imot. Resultatet er at livet blir rikere!