Krigsrop

Jeg vet ikke hvor mange Krigsrop jeg har solgt – men ”kronåret” må har vært da jeg var assistent i Bergen 1 (tror jeg solgte rundt 20.000 eksemplarer det året). Jeg vet heller ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmål knyttet til navnet på bladet. Det utfordrer. Sannsynligvis fordi det består av to veldig sterke ord. Både ”krig” og ”rop” oppleves som sterke fordi de er forbundet med sterke følelser. Majoriteten av nordmenn har ikke opplevd ”krig”, men ordet vekker likevel følelser. Tilnærmet alle har derimot vært i situasjoner hvor de har ”ropt”.

Når roper jeg? Det er utelukkende i forbindelse med en sterk følelsesladet situasjon. Det er et signal av opprømthet – og den kan ha oppstått både av positive og negative faktorer. Selv om jeg bare er middelmådig sportsinteressert, kan jeg bli opprømt og begynne å rope når spenningsnivået stiger, og jeg roper når et barn er på vei inn i en farlig situasjon:

”Men Herren Gud ropte på Adam”
1 Mos 3:9–13

Jeg tror det er en desperat Gud som roper. Jeg tror det er et krigsrop – ikke mot Adam, men mot synden og det den forårsaket. Jeg tror at Gud fortsatt roper fordi jeg tror at han fortsatt bryr seg om denne verden.

KRIGSROPET