Allehelgensdag

I år faller den norske feiringen på den 1. november og det forener oss med den katolske tradisjonen som har denne datoen som fast helligdag.
Selv om dagen har et vemodig skjær over seg, bruker jeg bevisst ordet feiring. Jeg gleder meg over de av mine kjære som har nådd målet, men erkjenner likevel savnet.

Det er interessant at kirken har valgt å knytte åpningen av bergprekenen til denne dagen. Kanskje det er fordi ”saligprisningene” skal minne oss om ”de salige”? I gammel norsk språkbruk sa man f. eks. ”min salige bestefar” for å tilkjennegi at vedkommende ikke lenger er blant oss. Jeg tror Jesu bruk av salig ikke bare må tolkes som en framtidig tilstand, men som noe å glede seg over her i tiden. Når han begynner:

Salige er de som er fattige i sin ånd,
for himmelriket er deres.
Matt 5:1-12

…er det klart at det passer på dem som under sitt liv innså sin egen fattigdom på ånd og derfor så sin avhengighet av Guds ånd. Men det passer også på meg som deler deres tro, men fortsatt lever i denne verden. Jeg vet at jeg er uendelig fattig i meg selv, men like uendelig rik i Gud. Jeg lever også med en salig visshet om at himmelriket er mitt.