Hvordan står det til?

Et vanlig spørsmål som ikke alltid får et ærlig svar. Det kommer litt an på setting, tonefall, øyekontakt og hvor godt jeg kjenner den som spør. Er det en høflighetsfrase eller oppriktig interesse?
Og – når det er jeg som spør, gjør jeg det fordi jeg har en anelse om at det går bra med vedkommende, eller er det fordi jeg vet at han har hatt det vanskelig?
Hebreerbrevets forfatter har hatt et utfall mot åndelig umodenhet, og så sier han:

Men når det gjelder dere, mine kjære, er vi overbevist om at det står bedre til, og at dere er på frelsens vei, selv om vi taler som vi gjør.
Hebr 6:9-12

Hyggelig å få melding om at en med åndelig teft mener at det generelt sett står bedre til, men kanskje enda viktigere å la spørsmålet ”hvordan står det til med deg?” stå åpent? Det kan jo være at det er en som virkelig trenger å få et slikt spørsmål – ikke minst knyttet opp mot de eksistensielle spørsmålene. Men da er det viktig å ha tid til å lytte…