Ruiner?

En av de største utfordringene med å bo i Øst-Europa var å se forfall nesten overalt. Det er ikke hyggelig å se noe som en gang har vært vakkert bare stå og bli ødelagt. Det er ikke bare i Øst-Europa det skjer.

Magna og jeg har noen faste turer som vi går fra tid til annen. En av dem er over Eikåsen. Der er det et gammelt småbruk som var bebodd fram til for knappe 50 år siden. Dersom ingen tar seg av det vil det ganske snart bare være ruiner igjen. Sist vi gikk turen så vi at det var til salgs – og det er kommet inn bud - det er håp!

Det er mye å glede seg over i Guds rike og det er mange grunner til å takke og være optimist. Det er likevel en sannhet at det også finnes steder hvor menighetene heller framstår som nedslitte minnesmerker over forgangne tiders herlighet, enn som vitnesbyrd om en allmektig Gud og levende frelser. Da blir det i hvert fall i overført betydning snakk om ”ruiner”. Jeg tror Daniel opplevde både det åndelig og fysiske forfallet:

Min Gud, vend ditt øre hit og hør, lukk opp dine øyne og se våre ruiner og byen som ditt navn er nevnt over. For det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi bærer våre ydmyke bønner fram for deg, men i tillit til din store barmhjertighet. Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt på vår bønn! Grip inn, dryg ikke – for din egen skyld, min Gud! For ditt navn er nevnt over din by og ditt folk.»
Dan 9:17-19

Nasjonen Norge bærer ”kristennavnet”. Korsmerket preger flagget. Vi er fortsatt mange som tror at dette er mer enn religion og teori. Må Gud, se i nåde til oss, til byene våre og ”ruinene”.