En grunn til å elske?

Jeg vet ikke om det er en illusjon, men jeg tror at kjærlighetens ”hjerte” er betingelsesløshet. Dersom det ikke er slik, blir det for lettvint å slutte å elske. Selv om jeg ikke har noe problem med å identifisere meg med salmisten som sier:

”Jeg elsker Herren, for han hørte meg
da jeg tryglet og bad."
Sal 116:1–9

blir utsagnet et paradoks. Skulle jeg slutte å elske Herren de gangene jeg opplevde at han ikke hørte meg? Er bønnhørelse en betingelse for å elske?
Da har jeg mer sans for Jobs betingelsesløse overgivelse midt i sin fortvilelse og lidelse. Samtidig må det være lov til å være takknemlig for bønnhørelse og prise Herren. Det er slik jeg velger å lese dagens vers, men ber samtidig om nåde til å kunne elske også når jeg ikke opplever å bli hørt. Det gjelder både i relasjonen til Gud og mennesker. Det er en vanskelig bønn å be!