Ansvarsfraskrivelse eller fullkommen hvile?

Hvem har ansvaret for ”kallet” – den som har kalt eller jeg som har tatt imot det?
Det er noe Paulus skriver i innledningen til det andre brevet til Timoteus som får meg til å stille slike spørsmål:

For dette (evangeliet – min uth.) er jeg satt til herold, apostel og lærer. Derfor er det jeg lider, men jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på. Og jeg er overbevist om at han har makt til å ta vare på det som er blitt betrodd meg, helt til dagen kommer.
2 Tim 1:9–14

Først beskriver Paulus sitt kall som evangeliets herold, apostel og lærer. Så tror han at Gud er i stand til å ta vare på det kallet som er gitt ham. Ved første øyekast kan dette se ut som en form for ansvarsfraskrivelse, men vi trenger ikke lese mye av Paulus for å oppdage at det er en feil slutning. Han oppfordrer igjen og igjen mennesker til å ta kallet på alvor, og med hele sitt liv viste han at han var klar til nær sagt hva som helst for å oppfylle kallet. Han går så langt at han skriver ”Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken, de som er av samme kjøtt og blod som jeg.” (Rom 9:3). Det er umulig å kalle det for ansvarsfraskrivelse. Men midt i kallets alvor (og lidelse) ligger det en fullkommen hvile i at det faktisk er Gud som har kalt meg, og at han har makt til å ta vare på dette midt i situasjoner som jeg kan oppfatte som vanskelige. Dette lærte jeg for alvor for femten år siden. Inntil da hadde jeg hatt en form for prestasjonsangst på Vår Herres vegne. Jeg opplevde at han sa (og viste) ”Jostein, det er jeg som har kontrollen – du er bare redskapet”.