En invitasjon

Jeg overhører tenåringen som snakker i telefonen: ”Jeg må spørre først!” – Invitasjonen passer dårlig med egne planer, så det mimes et ”si nei!” sammen med spørsmålet ”Kan jeg få gå ut med Ola i kveld?” – og jeg hjelper med å si ”Nei, dessverre – du må prioritere lekser i kveld!”

Etterpå blir det en prat om å ta ansvar for egne valg. Dette er ikke en typisk tenåringsutfordring. Gjennom hele livet kommer vi i situasjoner der vi ved å avslå en invitasjon eller et oppdrag vet at vi vil skuffe den som spør. Noen av oss er ”Ja” – mennesker og tøyer strikken til det ikke er flere tomrom i kalenderen. Først når den er full er det på en måte legitimt å si ”Nei”. Andre vegrer seg for å binde seg til noen eller noe som ligger litt fram i tid – i tilfelle noe mer spennende skulle dukke opp…

Før i tiden sang vi: ”Du er innbudt til bryllup i himmelen” – jeg tror det var det Jesus hadde i tankene da han fortalte liknelsen om det store gjestebudet:

Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: 'Kom, for nå er alt ferdig!' Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre.
Luk 14,16–24
Er det de ”andre” planene som gjør det vanskelig å takke ”ja” – eller er det fordi det er dumt å binde seg i tilfelle noe ”mer spennende” skulle dukke opp?
Jeg er invitert, har takket ”ja” – jeg vet til og med hva jeg skal ha på meg (!) og jeg gleder meg til festen! Du er også invitert – hva har du svart?