Sjelevinnerens hemmelighet

 

En norsk offiserskollega som nå er hjemme hos Herren, sa alltid «Takk rike liv!» da han vitnet om livet han hadde levd sammen med Herren. Det å se liv bli forvandlet er noe av det største vi som tror kan få oppleve, og når dem vi har gjort til disipler – også gjør folk til disipler blir gleden enda større. Vi er ikke kalt til å frelse mennesker, for det har Jesus allerede gjort – vi er kalt til å gjøre mennesker til disipler (jfr. Misjonsbefalingen).

Selv om nåden er gratis, koster etterfølgelsen alt, skrev Dietrich Bonhoeffer. George Scott Railton skrev:

«Livet til en sjelevinner er det største, lykkeligste og merkeligste livet som kan leves på jorden. Det er Jesu liv levd om igjen i oss. Det vil koste deg alt, men er en investering med stort utbytte!»

For Railton var dette det aller viktigste – og hans utrettelige tjeneste for menneskers frelse over hele verden var preget av hans «private» bønneliv. Når jeg skriver «private» i hermetegn er det fordi han hadde faste bønnetider. Han bad f.eks. alltid kl. 12:00 – og om han da befant seg i en travel gate i byen, falt han på kne og bad. Railton døde på en togreise (i en vogn på 3. klasse). 

En lege ble tilkalt da han ble funnet. Legen undersøkte ham og konkluderte med at han hadde ikke noe annen diagnose enn at han døde en naturlig død etter et langt liv. Han hadde likevel en bemerkning: «Knærne til avdøde hadde en hud som minnet om den man finner på en kamel!»

Bønnen er en livsviktig del av sjelevinnerens hemmelighet den også.

Postet på FACEBOOK

«Hvorfor valgte Gud de dåraktige?

Fordi han elsket og ønsket å frelse alle, og trengte representanter som ikke ville forakte noen, men ære alle og være alles tjenere» - skrev George Scott Railton i Christian Mission Magazine, desember 1872.

«Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.» 

skrev Paulus – og slo videre fast at vi er «hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren.» 

1 Korinterbrev 1:28-30

Jeg hadde sikkert hørt om George Scott Railton før jeg kom til Offisersskolen i 1974, men etter et foredrag av Bernard Watson som skrev hans biografi ‘Soldier Saint’ (1970), hadde jeg fått en ny helt. Railton var William Booths første ‘løytnant’ – og ble en av de offiserene som grunnleggeren lyttet til – og de var ikke alltid enige om alt.

Da Booth stod på talerstolen og skulle feire åpningen av Frelsesarmeens egen bank i 1890 – (banken eksister fremdeles som ‘Reliance Bank’) – åpnet døren seg og Railton kom inn kledd i ‘sekk og aske’ og gikk fram til alteret og knelte. Da gråt William Booth . . .
Uenighet fører ofte til splittelse blant kristne – men den gjensidige respekten som Railton og Booth hadde for hverandre tålte også denne ‘uenigheten’.

Det har skjedd mye i Frelsesarmeen i den tiden jeg har levd også som jeg har vært helt uenig i, men jeg tror på det Gudgitte oppdraget og på at det inkluderer alle. Jeg føler meg også ‘ett’ med alt Guds folk – og fryder meg der «Det nye livet lever».

Postet på FACEBOOK

Nash og to blad ”George”

En av de mest markante personligheter i vekkelseshistorien er Charles Finney (1792-1875). Heldigvis har vi tilgang til mye av hans forkynnelse og litterære produksjon. I en artikkel om hva vekkelse er, avslutter han med spørsmålet:

”Når kan man vente vekkelse?”

og han svarer: ”Man kan forvente vekkelse når de kristne er blitt grepet av en bønneånd for vekkelse. Det vil si når vekkelse blir hjertets dypeste lengsel og de utøser denne lengsel for Herren i bønn. Når bønnekampen best kan sammenliknes med en kvinnes fødselsveer.”

Og Finney vet hva han snakker om fordi hele hans tjeneste bygde utelukkende på bønn. Med seg i bønnetjenesten hadde han en person som het Daniel Nash. Før Finney skulle ha en kampanje i en by, inntok Daniel Nash og hans bønnepartnere byen i bønn.

Charles Finney forteller følgende episode:

”Da jeg kom til byen for å starte en vekkelse, ble jeg kontaktet av en dam som drev et pensjonat. Hun sa: ”Broder Finney, kjenner du Fader Nash? Han og to andre menn har vært på pensjonatet mitt de tre siste dagene, men de har ikke spist en matbit. Jeg åpnet døren og kikket inn til dem, for jeg hørte at de stønnet, og der lå de på sine ansikter. De har ligget slik utstrakt på gulvet i tre dager. Jeg trodde noe forferdelig hadde skjedd med dem, men jeg var redd for å gå inn og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Vil du være så snill å komme inn og se til dem?"

- ”Nei, det er ikke nødvendig” svarte jeg

”De opplever bare veene for det som skal fødes fram”

Ikke mange har hørt om Daniel Nash – men hans bønneliv hadde en utrolig betydning for Finneys tjeneste.

Ikke mange har hørt om George – jeg vet ikke engang hva han heter til etternavn, men Paul Andersson som er leder for fornyelsesbevegelsen i den lutherske kirke i USA, og som har vært hovedtaler på flere OASE-stevner her i Norge, har ham med som bønnepartner.

Da jeg tolket Paul Andersson for noen år siden, fikk jeg også anledning til å tolke George under forbønnstjenesten. For en tjeneste! Denne anonyme, ydmyke Herrens tjener som knapt kunne avlegge et vitnesbyrd hadde en autoritet i bønnen som kunne ta pusten fra et menneske. Han så rett gjennom dem som kom fram til forbønn og kunne tale ord til forløsning. Han var så direkte, men mild, også om sensitive ting, at jeg nesten nølte med å oversette, men hvem har hørt om George?

Også i FA har vi en George – han er riktignok ikke fullt så anonym, men en bønnens mann og en ydmyk kjempe. Han var egentlig utsett til å være William Booths ”arvtaker”, men abdiserte da Bramwell kom sterkere inn i bildet som ”nestkommanderende”. George Scott Railton henga seg til det sjele-frelsende arbeidet og til bønnen. Da George ble funnet død på en av sine reiser – selvfølgelig reisende på den mest kummerlige måte for å spare penger for Guds rike, kommenterte den undersøkende legen huden på knærne hans. George hadde knær med hud som en kamels ble det sagt.

Han knelte så mye og så ofte at knærne fikk træler – han var disiplinert. Klokken 12 hver dag hadde han en av sine bønnestunder. Da spilte det ingen rolle hvor han var i verden. Barna forteller at de forsøkte å unngå å være sammen med faren i byen kl. 12 – for George knelte – midt på fortauet om det var nødvendig.

I dag er det ikke så mange som heller vet hvem denne ”George” var, men han var en av bønnekjempene. Må Gud reise opp mange av dem i vår tid!

Publisert i Tempelnytt nr. 1 - 2001