I prologen til Johannesevangeliet er det ofte det 12. verset som mange lærer seg utenat:
«Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,de som tror på hans navn.»Johannes 1:12
Jeg bruker dette verset veldig ofte. Jeg bruker det også som et grunnlag for å kunne be frelsesbønnen som er viktig (mer om det i morgen). Når jeg har bedt en slik bønn er jeg et Guds barn, og konsekvensen beskriver Johannes på denne måten:
«De er ikke født av kjøtt og blod,ikke av menneskers viljeog ikke av manns vilje,men av Gud.»Johannes 1:13
Det å være Guds barn innebærer altså at jeg er født av Gud. Det sprenger grensen for det som kan gripes med min menneskelig fornuft, og det er mulig at det er derfor at enkelte troende finner et slikt mysterium truende.
Det er greit å si: «Jeg tror», «jeg er en kristen» – ja, til og med at «jeg er Guds barn», men mange sliter med å si «jeg er født på ny» - i hvert fall i Norge. Kanskje det er derfor vi har laget den underlige norske varianten «personlig kristen»?
Johannes er, som skrevet, veldig tydelig: Et Guds barn er født av Gud. Men det er fortsatt jeg som avgjør om jeg definerer meg innenfor eller utenfor en slik beskrivelse - og betingelsen er fortsatt at jeg tar imot ham og tror.
Dagens ’manna’:
Jeg er født av Gud!
Det er greit å si: «Jeg tror», «jeg er en kristen» – ja, til og med at «jeg er Guds barn», men mange sliter med å si «jeg er født på ny» - i hvert fall i Norge. Kanskje det er derfor vi har laget den underlige norske varianten «personlig kristen»?
Johannes er, som skrevet, veldig tydelig: Et Guds barn er født av Gud. Men det er fortsatt jeg som avgjør om jeg definerer meg innenfor eller utenfor en slik beskrivelse - og betingelsen er fortsatt at jeg tar imot ham og tror.
Dagens ’manna’:
Jeg er født av Gud!
________________________________________
Dette er innlegg #7 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!
Postet på FACEBOOK
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar