Et minneord til krigsseileren Joseph Marius Nielsen

Jeg regner ikke med at det er mange som vet hvem han var. Jeg kjenner ham ikke så godt selv heller. Han ble født i Blyth i England den 30. mars 1896 og døde i Haugesund den 17. november 1966.  Det er frigjøringsjubileet som gjør at jeg tenker spesielt på ham i dag. Joseph var min farfar, og jeg var ti år da han døde, og jeg gir krigen skylden for at jeg aldri ble ordentlig kjent med ham. Gjennom pappas egne memoarer, samtaler og beslektet kildemateriale, har jeg likevel dannet meg et bilde av en mann som måtte tåle store påkjenninger. Han vokste opp i England fordi hans foreldre jobbet i sjømannskirken. Jeg husker at han snakket norsk med engelsk aksent. Han leste masse og han foretrakk bøker av engelske forfattere.

Han stiftet familie og de bodde i Oslo i en tid da verden opplevde etterdønningene etter det store børskrakket i 1929. Joseph behersket flere fag. Han var bl.a. telegrafmontør, sko-designer og elektriker, men det var langt mellom jobbene. Kona, Beathe, måtte derfor søke hjelp på forsorgen og Frelsesarmeen for at tvillingene Hans og Grethe, skulle ha mat og klær. De flyttet til hjembyen, Haugesund, for å komme nærmere familien, og Joseph fikk hyre i utenriksflåten som skipselektriker. På slutten av 30-tallet var det urolige tider. Likevel var det ingen som kunne ane at da Joseph mønstret på en båt den 1. sept. 1939, skulle det ta mer enn seks år og tre måneder før han kom hjem til familien.

Da frigjøringsdagen kom, hadde ikke familien fått livstegn fra ham eller rederiet i lang tid. Pappa ble 13 i frigjøringsåret og forteller om de motstridende følelsene av glede over friheten og den knugende uvissheten om faren var i live. Da Joseph kom hjem i januar 1946, var han en preget og innesluttet mann. Utenriksflåten seilte gjerne i konvoi og jeg husker pappa fortalte at på en av reisene hadde det vært 27 skip som startet og 9 som nådde målet. Joseph fikk tapperhets-medalje med diplom signert av Kong Haakon, men som for mange av krigsseilere, ble han offer for ‘forglemmelsen’ av utbetalingene fra Notraships ‘hemmelige fond’, slik at han ikke fikk glede av denne ytelsen mens han levde. Vi kan være stolt over mye i Norge, men ikke alt som skjedde i krigens kjølvann.

Så i takknemlighet for et fritt Norge vil jeg lyse fred over Joseph Marius Nielsens minne!