Det dirrer en streng

«Det dirrer en streng gjennom tilværelsen» skrev Arnt Olav Klippenberg i en refleksjon fra provinsen i Stavanger Aftenblad sist lørdag. Jeg har lest «Noe som minner om en andakt» flere ganger og anbefaler den enda en gang. Strengen har nådd Arnt Olavs hjerte, og den har nådd mitt. 

En streng som dirrer, gir lyd som forsterker seg når den møter noe som gir resonans. Englene sang for hyrdene. Tonen fra himmelen fant resonans i hjertene til en flokk gjetere. Ved å følge englenes befaling, ved å oppsøke Betlehem, stallen og krybben med barnet – dirret strengen som var spent fra himmelen til jorden, fordi den dirret fra Guds hjerte til menneskenes hjerter. 

Enten vi vil tro det eller ikke, fornemmer vi «lyden» eller «dirringen» av noe, for hva skal vi egentlig kalle denne fornemmelsen av noe som «er» - dette mysteriet som alltid «er». Mysteriet at Gud ble menneske*. Mysteriet at Gud er tilstede i verden gjennom den som hører tonen, eller kjenner strengen som dirrer gjennom tilværelsen.

Kanskje setter jeg på CDen med «Tonen fra him’len» som jeg skrev på midten av 90-tallet:

En tone fra en englerøst
Ble hørt av noen få
Den klang av glede og av trøst
Fra nattehimlen blå

Gloria in excelsis Deo

Mens eng’len sang kom flere med
Det ble et mektig kor
Og tonen førtes langt av sted
Med bud om fred på jord

I tider med forfølgelse, martyrium og spott
Har noen tenkt med engstelse:
”Vil tonen dø for godt?”
Men nettopp da i prøvens tid
Skjer und’ret gang på gang:
At den som tror i kampens strid,
Får kraft ved denne sang:

Gloria in excelsis Deo

Velsignet julehøytid! 
 ---------------------------------------
* Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
Joh 1:14