Fellessang

Jeg har et ambivalent forhold til kristne møter (gudstjenester). Det er primært to grunner til det. For det første står møter i fare for å bli overfladiske og utgjøre et mål i seg selv. For det andre kan de framstå som viktigere enn menighetens byggestein: Den livsnære gruppen som for øvrig har mange navn (husgruppe, cellegruppe, bibelgruppe, rodegruppe osv.).

Men når møtet blir nær både livet og Gud og menigheten i tillegg gir rom for andre treffpunkter, da fryder jeg meg. Jeg blir også mer og mer glad i fellessangen som kommer fra hjertet. Det virker som om Paulus ser på sangen sammen med det å bli fylt av Ånden* som det kristne alternativet til kunstig beruselse:

Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren.
Ef 5:19

Det er deilig at det åpnes for et vidt spekter av stilarter og musikkformer. Det skjer noe i meg når jeg synger, det skjer noe med forsamlingen og det skjer noe i åndeverdenen. Englene synger med! … derfor kan jeg også ha fellessang når jeg er helt alene.

Dagens ’manna’:

Velsign Herren, min sjel!
Alt som i meg er,
velsign hans hellige navn.
Sal 103:1

__________________
* se: Inoxicated?