Autoritet

På en tur med Bergen I hornorkester til USA for 18 år siden, besøkte vi et korps hvor en eldre korpsleder kommenterte: ”Jeg har lagt merke til at musikantene adresserer deg uten tittel og bruker fornavnet ditt – hvordan klarer du å opprettholde autoriteten?” 

Jeg ble skremt av spørsmålet, men svarte: ”De respekterer meg for den jeg er, ikke for hva jeg er!” Om det stemte, får du spørre bergenserne om, men jeg tror fortsatt at autoritet ligger i den jeg er – og da tenker jeg ikke på hvem jeg er i meg selv, men hvor jeg er integrert.

Det ble bekreftet i kongressen sist helg: Det var en veldig avslappet tone i forhold til ”formalia”. Clive (eller Klive) og Marianne, Barry og Sue osv – de mistet verken respekt eller autoritet gjennom en uformell tone, for det var en sterk autoritet til stede. Den uformelle tonen understreket hvor den virkelige autoriteten kom fra. De har sin autoritet i oppstandelseskraften:

Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over alle makter og åndskrefter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare i denne tid, men også i den kommende. Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle.
Ef 1:20-24

Jeg kommer tilbake til et par aspekter fra dette avsnittet de neste dagene.

Dagens ’manna’:

I Guds rike er det autoriteten i Kristus og hans kraft som gjelder!