Den flotte rammen

Mange har nok oppfattet meg som en motstander av tradisjoner. Jeg er ikke motstander, men jeg liker å utfordre dem (inkludert meg selv) som følger tradisjoner.

Grunnen er at den ytre rammen rundt en tradisjon fort kan bli et mål i seg selv, mens en tradisjon som oftest har oppstått for å ivareta et viktig innhold. Jula er et godt eksempel på det. For veldig mange er det rammen som teller, mens de bryr seg mindre om innholdet.

Maria og Josef fulgte en tradisjon:

Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren.
Luk 2:22–32

Det var en pittoresk ramme rundt denne tradisjonen også. De skulle bringe et offer, og jeg forestiller meg at det var mange ute i samme ærend. Det var et minne for livet for de to foreldrene. Men hensikten var å ”bære barnet fram for Herren”.
Slike tradisjoner er jeg en sterk tilhenger av. Det må gjerne være ritualer knyttet til handlingen, men rammen må ikke fjerne fokus fra motivet.