Bildet er fra Island – nærmere bestemt Námaskard. Ikke akkurat et hull man har lyst til å havne i. Som 10-åring brøt jeg forbudet mot å gå på myrene på Nord-Jæren. Da jeg til slutt havnet i et myrhull og kjente suget både i myra og magen, fikk jeg et minne for livet. Etter å ha basket meg løs, snek jeg meg inn kjellervinduet hjemme. Klærne ble lagt sammen med tøyet som skulle vaskes i håp om at ulydigheten ikke ville bli oppdaget. Den gjørmevåte buksa unngikk ikke en våken mamma, og suget i magen kom tilbake da jeg måtte bekjenne utflukten og hva den hadde ført til.
Tross alt gikk det bra – også med tilgivelsen på hjemmefronten. Men opplevelsen gjør det lett å forstå når David bruker bilder med bunnløse myrer og gjørmehull for å beskrive sin egen fortvilelse. Heldigvis for ham den gang, og for meg i dag, er det én å gå til når slike følelser kommer snikende:
- Men, Herre, jeg vender meg til deg
med min bønn i nådens tid.
Svar meg, Gud, i din store miskunn,
du som er en trofast hjelper.
Redd meg så jeg ikke synker i gjørmen…
Salme 69:14-19
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar