Hun var ikke tanten min på ”ornt’lig”, men vi kalte henne ”tante” alle vi som gikk i småklassen på søndagsskolen i Stavanger på slutten av 50-tallet. Jeg vet ikke hvor mange år hun hadde holdt på, men jeg tror det var mange. For meg var hun alltid gammel, men selv om jeg som fireåring flyttet fra byen, husket hun meg og snakket med meg hver gang jeg var på feriebesøk – og jeg var en av mange. Tante Hjørdis var glad i meg og tok imot meg. Jeg tror ikke hun visste at hun var en av de store i Guds rike, men det var hun: - «Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. For den som er den minste av dere alle, han er stor.»
Luk 9:46–48
1 kommentar:
Takk Jostein.
Godt å høre når man har jobbet med barnearbeide i mange år. Av helsemessige grunner kan jeg desverre ikke fortsette i år, og nå har vi ikke noe barne/ungd arb. p.g.a. ledermangel selvom vi før sommeren hadde ca 70-80 innom i våre grupper hver uke.
Men livet mitt har blitt beriket fordi jeg har hatt så mange barn å bli gla' i.
Kari
Legg inn en kommentar