Hvorfor akkurat slik?

Det er fort gjort å stivne i et mønster. Jeg kan mange morsomme historier om tradisjoner som har oppstått av praktiske grunner på grunn av gitte omstendigheter, men som har blitt videreført under helt andre vilkår. Et eksempel er fra en gjennomgang for å rasjonalisere det brittiske artilleriet på 70-tallet: En kanon som fremdeles var i bruk og hadde vært det siden 1. verdenskrig, trengte en bemanning på fire artillerister. Likevel sa forskriftene at det skulle være fem. Ved nærmere undersøkelser viste det seg at femte manns funksjon var å roe trekkhestene når kanonen ble avfyrt. I seksti år etter at kanonen ble flyttet ved hjelp av motoriserte kjøretøy var det bokstavelig talt en ”femte mann på vogna”.

Markus 7:31-37 forteller en historie om Jesus som helbredet en døvstum. Han stakk fingrene i ørene på mannen og smurte spytt på tungen hans og ropte ”Effata” og underet skjedde. 

Det er lenge siden jeg stilte Gud spørsmålet: ”Hvorfor akkurat slik?”. Han er suveren og gjør ting på sin måte uten å forlange at jeg skal forstå. Tro betyr ofte å oppgi kravet på å forstå. Nå spør jeg likevel: ”Hvorfor akkurat slik?”
Det er fordi jeg har en teori: Jeg tror Jesus var redd for alt som kunne minne om formalisert og rituell religion. Han visste at de tilbederne som Gud ønsker er de som tilber i ånd og sannhet – ikke i en gitt form eller på et gitt sted. Derfor varierte han hele tiden måten han gjorde tingene på. En gang laget han en deig av jord og spytt og smurte på øynene til en blind som i tillegg måtte til en dam og vaske seg for å bli seende. En annen gang sa han bare ”Bli seende”. En gang fulgte han en mann hjem for å helbrede (vekke opp) hans datter. En annen gang var det nok at han sa et ord milevis unna og en sønn ble helbredet.

Hvorfor akkurat slik?

Fordi Jesus levde som han lærte.
”Akkurat slik!” kan ha forskjellig form så lenge innholdet er det rette.
Det prøver jeg å huske når jeg ikke gjenkjenner formen.

Publisert i Krigsropet nr. 36 - 2009