Sjelefrender

Jeg har en klar formening om hva som ligger i begrepet*, men ”googlet” likevel ordet som en referanse. Da fant jeg omtale av Thomas Moores bok ”Sjelefrender”:

Moore... viser at en ved å sette fokus på sjelen, kan finne positive verdier både i smerte og vanskeligheter. Forfatteren formidler sine tanker om hvordan en kan snakke fortrolig, pleie vennskap, utvikle ekteskap, og vise omsorg for et annet menneske slik at den vekker sjelens hengivenhet.

I og med at jeg ikke har lest boka kan jeg ikke anbefale den, men poenget at en relasjon til en ”sjelefrende” kan pleies og utvikles er noe jeg har sterk tro på.

Et tilsvarende ”google-søk” på ”åndsfrende” ga et forvirrende resultat. Det er tydelig at noen bruker begrepet synonymt med ”sjelefrende”, mens andre kobler dette sammen med religiøs aktivitet. Jeg tror at alle mennesker er hele mennesker, som igjen betyr at jeg ikke bare er ”religiøs” i min ”ånd”. Likevel er det slik at ånd søker ånd, sjel søker sjel og kropp søker kropp. Det utelukker ikke at jeg kan ha fellesskap med en sjelefrende på alle plan, men når Jesaja skriver:

Vi lengter inderlig
etter deg og ditt navn.
Om natten stunder min sjel etter deg,
ja, min ånd i mitt indre søker deg.
Jes 26:7–9

er det en beskrivelse som er treffende for min Gudslengsel også. Det er min ånd som søker hans, men jeg lengter også etter at han skal prege sjelslivet med alle mine tanker, følelser og hele min personlighet.

Det engelske "soulmates" er mer vanlig i dagligtale (både i Norge og i utlandet) enn det norske "sjelefrender"