Å sette seg selv i ”relieff”

Et relieff er et skulpturarbeid der motivet er delvis opphøyd og framhevet i forhold til et plant underlag eller en bakgrunnsflate. Ordet kommer fra fransk relief og italiensk rilievo som er dannet av det latinske relevere, det vil si «løfte opp» eller «gjøre høyere». (Wikipedia)

Den første gang jeg støtte på begrepet i overført betydning var da jeg studerte på sosialhøgskolen. Der ble det hevdet at det er et grunnleggende behov hos mennesker å sette seg selv i relieff. Den kriminelle vil forsøke å finne noen som har gjort noe som er verre enn det han selv har gjort. Derfor trenger de som har forgrepet seg på barn beskyttelse i et fengselsmiljø. Alkoholikeren forsøker å finne en som drikker mer og har ”falt dypere” enn ham selv. Den svake skoleeleven vil lete etter elever som gjør det svakere, eller vil kompensere i andre fag, eller i verste fall ty til vold for i det minste å vise at der er jeg ”sterkere” enn noen.

Jesus fortalte en liknelse til noen som stolte på at de selv var rettferdige. Den handlet om en fariseer og en toller som gikk til templet for å be. Fariseeren burde ikke ha behov for å sette seg i relieff i relasjon til tolleren, men han gjør det likevel. Fariseeren var i utgangspunktet et OK menneske, men i et forsøk på å føle seg enda bedre, ser han ned på tolleren. Jesus konkluderer slik:

For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.
Luk 18:9–14

Til syvende og sist er det bare nåden som gjelder for fariseeren, tolleren, fangen, fengselsbetjenten, alkoholikeren, sosialarbeideren, eleven, læreren og meg.