Å være det jeg er!

Når jeg har valgt å reflektere over adjektivene «hellig» og «fullkommen» sammen, er det fordi mange betrakter dem som synonymer. Jeg vet at det er mulig å snakke om å være fullkommen på et eller annet område uten at det behøver å ha noe med hellighet å gjøre, men de fleste troende knytter ofte det å være hellig sammen med fullkommenhet.

Utsagnet: «Jeg blir det jeg bekjenner», kan fort føre til teologisk avsporinger og få uheldige konsekvenser. Jeg har selv vært tilstede på møte i Europas fattigste land og hørt en predikant oppfordre forsamlingen til å bekjenne høyt: «Jeg vil bli rik!». Det var ubehagelig. Jeg tror ikke det er noe galt i å ville bli rik dersom motivet er å bruke rikdommen til velsignelse for andre, men for meg holder det med bønnen: «Gi oss i dag vårt daglige brød!».

Samtidig mener jeg at det ikke er uvesentlig hva jeg sier om meg selv. For tredje dag på rad siterer jeg Paulus: Jeg mener ikke at jeg … allerede er fullkommen Fil 3:12. Betyr dette at Paulus så på seg selv som ufullkommen, og i så fall, hvilket selvbilde hadde han da?

Jeg har også vært til stede på møter hvor fromhetsidealet har vært å se seg selv som den største synderen og hvor det har vært det sentrale både i vitnesbyrdene og bekjennelsen. Det kan fort bli en like alvorlig avsporing som å rope «Jeg vil bli rik!».

I et av sine siste brev skrev Paulus:

«Det er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.»
1 Tim 1:15

Tatt ut av sin sammenheng kunne vi konkludert med at å se seg selv som den største synderen var Paulus sitt selvbilde; men fokuset hans er den store frelsen han har mottatt og hva han har blitt og utrettet i Kristus. Derfor: Når Jesus kunne frelse Paulus, kan han frelse hvem som helst!

Derfor går jeg tilbake til utsagnet om at han enda ikke er fullkommen. Han fortsetter sin argumentasjon og i vers 15 skriver han: «slik skal vi se det alle vi som er fullkomne» (2) og vers 16: «la oss derfor så langt som vi har kommet fortsette i samme spor» (3).

Her sier han altså at vi faktisk er fullkomne. Det er vår status i Kristus. Det er et mysterium, men akkurat dette mysteriet åpenbarer også hele tiden at det er behov for utvikling og vekst, som innebærer vokse fra spebarn til voksen ved hele tiden å være det jeg faktisk er. 

Det hender jeg mislykkes i å være det jeg er. Det endrer ikke min status hos Gud, men det svekker mitt vitnesbyrd i verden. Derfor er det min innerste lengsel alltid å være det jeg er og bli lik Jesus.

Dagens ‘manna’:

Gud, hjelp meg alltid å være det jeg er!

-------------------------------------------
(1) Første vers av en sang nr 327 i FAs Sangbok
(2) NB - 2011 oversettelsen skriver: "vi som har nådd fram til modenhet" - men ordet brukt i grunnteksten er identisk med ordet som oversettes fullkommen i vers 12.
(3) Jeg skriver mer om den "paulinske selvmotsigelsen" HER