Nye dimensjoner i min identitet

For en uke siden skrev jeg at disiplene fikk en ny identitet. Jeg går ikke bort fra denne uttalelsen, men mer nøyaktig tror jeg at de ble gjenopprettet i det Gudsbildet mennesker opprinnelig ble skapt i, altså slik Gud skapte Adam og Eva. Da de fikk sin førstefødte, ble han født «i Adams bilde» slik det var etter syndefallet (1).

I historien om hva som skjedde i den tredje bevegelsen, leser jeg at det kom en lyd fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt:

«Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem»
Apostlenes gjerninger 2:3

Det er veldig lett å fokusere på ilden i denne historien, og jeg tror at ilden er viktig. Men i et identitetsperspektiv tror jeg at  tungen, som et språk, er like viktig. På gresk, som i veldig mange språk, betyr ‘tunge’ både den fysiske tungen, formen av en tunge og ganske enkelt språk. Jeg tenker ikke da på den aktive, hørbare handlingen å ‘tale i tunger’ (2), men på det unike språket av kjærlighet som binder troende sammen på tvers av språk-barrierer og geografiske grenser.

Når identiteten i Kristus inneholder dette språket, vil momentum drive oss framover, fordi det er kjærligheten som beveger meg. Denne ‘framdriften’ er ikke en plikt, men et svar. Jeg elsker fordi jeg er elsket av en enda større kjærlighet - Gud selv (3). 
Paulus uttrykker det slik:

For Kristi kjærlighet tvinger oss.
2 Kor 5:14

'Manna' for i dag:

Når kjærligheten er sterk, beveger jeg meg med den!

------------------------------------------
(1) Da Adam var 130 år, fikk han en sønn som lignet ham og var som hans eget bilde, og han kalte ham Set. 1 Mos 5:3
(2) Å tale i tunger, som i å snakke et ukjent eksisterende språk eller et ‘engelspråk’, kan komme som en konsekvens av Den hellige ånds nærvær; Det er imidlertid ikke et mål i seg selv. Personlig taler jeg ofte i tunger når jeg ber. Det er min ånd som snakker med Guds Ånd i kjærlighet.
(3) Gud er kjærlighet. 1 Joh 4:8b