Den frie viljens mulighet

I går tok jeg for meg svarordene «ja» og «nei». Derfra er veien kort til å reflektere litt over adjektivet «fri» knyttet til min vilje, og da beveger jeg meg inn i en ny ordklasse. 

Innenfor luthersk teologi har tanken om den trellbundne viljen stått sterkt. Ifølge den læren er vilje bundet av synd, og som konsekvens er vi aldri helt frie til å velge så lenge vi lever under synd i en fallen verden. 

Jeg forstår poenget, men for meg blir et slik menneskesyn litt for dystert og pessimistisk. Ved å stille mennesker på valg viser Gud at han har tro på menneskers evne til å kunne velge det gode. Så det hender rett som det er at jeg tenker at Gud har større tro på menneskene, enn vi har på ham.

Samtidig ligger muligheten åpen for mennesket til å kunne velge sin egen vei, og som en konsekvens av det, også det onde. Mysteriet er at mennesket Jesus også hadde den muligheten. Så da Gud, av sin egen frie vilje, valgte å ta bolig blant menneskene, risikerte han også å svikte seg selv og den hensikten han hadde med å bli menneske: Nemlig å utføre en evig frelsende handling. I beretningene om fristelsen i ødemarken og bønnekampen i Getsemane, kommer det tydelig fram at Jesus kunne ha valgt annerledes. Ja, i den sistnevnte fortellingen blir det slått fast at Jesus egentlig ønsker noe annet, men konkluderer med: 

«Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»
Mark 14:36 

Det var kjærligheten til Far og til menneskene som fikk Jesus til å velge Guds vilje framfor menneskets vilje. Når det var mulig for «det sanne mennesket» Jesus, må det også være mulig for mennesker i dag. Hvis ikke, var ikke Jesus et sant menneske, og da rakner mye av troen. I det minste forsvinner mye av troens logikk (1).

Jeg tror altså at jeg er fri til å velge, og dersom jeg er det, må alle mennesker ha den samme muligheten. Det er selvfølgelig en forutsetning at de er klare over de forskjellige mulighetene, og det gjør misjonsoppdraget like aktuelt i vår tid, som da Jesus ga det for 2000 år siden.

Hvilken løsning Herren har for dem som ikke har fått muligheten til å høre, hører til i mysterieskuffen. I Romerbrevet er Paulus tydelig på at vi skal svare for det vi har blitt eksponert for gjennom vitnesbyrdet i naturen og samvittigheten, og mot slutten av brevet skriver han til sine medvandrere i troen:

Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap for Gud.
Rom 14:12

Det eneste jeg kan og skal svare for, er mine egne valg, og jeg er fri til å velge.

Dagens 'manna':

Den frie viljen kan brukes til det gode!

Mer om den frie viljen i morgen
----------------------------------
(1) Noen bør skrive en bok om troens logikk!
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"