søndag 21. september 2014

En oppriktig og reell bekymring

Vi mennesker har en tendens til å bekymre oss mye mer enn nødvendig. Jeg har tidligere skrevet om at bekymringer har den samme effekt som rusmidler. De er sløvende, vanedannende og som regel helt bortkastet*. 

Etter eksilperioden hadde jødene et sterkt behov for å bevare sin identitet som folk. Denne identiteten var (og er) uløselig knyttet til troen.Rådet (Sanhedrin) i Jerusalem anså det som sitt mandat og oppdrag og vokte over tro og identitet, og de hadde  en reell og oppriktig grunn til bekymring. Det som oppfattes som en trussel for troen, blir en trussel for identiteten og dermed hele eksistensen som et folk:
«Lar vi ham (Jesus) holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.»
Joh 11:48
På tidspunktet Johannes skrev ned sin fortelling, hadde dette gått i oppfyllelse. Jerusalem falt i år 70 e. Kr. - med andre ord ca 40 år etter dette ordskiftet i Sanhedrin**. Det som er veldig interessant med akkurat denne siste delen av kapittel 11 er at uttalelsene som er gjengitt, er gjennomgående profetiske. 
Men det er umulig å trekke konklusjonen at det var antallet mennesker som kom til tro på Jesus som var årsaken til Jerusalems fall. 

Jødene som trodde at Jesus var Messias, fornektet ikke sin jødiske identitet. Snarere tvert imot var de veldig bevisste på at evangeliet var for jøde først, så for «greker» - og at de gjennom troen på Jesus hadde fått bekreftelse på sin identitet som Guds folk og hans barn. Paulus beskriver sin omsorg for sitt folk over tre kapitler (9-11) i sitt brev til Romerne – en omsorg som også mange ikke jødiske kristne kjenner på. Johannes-evangeliet har et universelt fokus. Evangeliet er for jødene og alle verdens folk.

Dagens ‘manna’:

Troen på Jesus bekrefter min identitet som Guds barn
---------------------------------
* Rusa på bekymringer!
** Sanhedrin er betegnelsen på jødenes høyeste domstol, som ble opprettet i det andre tempelets tid, antagelig omkring 200 f.v.t. Den holdt opprinnelig til i Jerusalem. Institusjonen ble oppløst av romerne etter tempelets ødeleggelse. (Jfr Store Norske Leksikon)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

4 kommentarer:

Anonym sa...

Mine bekymringer har vist seg å ikke være overdrevne, Jostein. De har vært helt reelle og verre enn det jeg så komme.
Her forsøker du å si til meg at det er ikke så ille som jeg tror?
Da skulle du forsøkt å forholde deg til all den urettferdigheten og bekymringene jeg møter, så hadde du kanskje skrevet litt mer nyansert?

Sløvende bekymringer? Jeg vil heller si at de er høyst virkelige, smertefulle og jeg ser ingen Guds eller andre kristnes såkalte kjærlighet i denne virkeligheten for meg. Noen ganger opplever vi at bekymringene ikke tar nok i. De er verre en vi frykter. De er vanskeligere enn vi frykter. Vondere. Mer smerte som kommer og bekrefter bekymringene.
Du kan kanskje tenke litt på at det finnes en annen side av den du her skriver om?
Provosert hilsen fra en tidligere kristen.

Jostein Nielsen sa...

Kjære ukjente leser
Jeg er lei dersom blogg-innlegget har påført deg smerte. Mitt poeng er ikke å bagatellisere reelle bekymringer. Det er faktisk poenget med dette innlegget. Jødenes bekymring var absolutt reell. Derimot er det mange som bekymrer seg uten grunn. Det er ikke et angrep på dem som virkelig opplever vanskeligheter og urettferdighet - det skrev jeg om i gårsdagens blogg-innlegg (Kan "tegn" være et problem?)- men når jeg skriver et blogg-innlegg hver dag og har gjort det i over fem år, kan ikke alle aspekter av en problemstilling tas med hver gang. Da kan en det hende at et innlegg får en vekting som balanseres i ting som tidligere er skrevet eller som kommer siden. Det er vondt at du ikke har opplevd kjærlighet verken fra Gud eller kristne. Dersom du vil kontakte meg kan du bruke mailen min jostein.nielsen@gmail.com. Med vennlig hilsen Jostein

Anonym sa...

Jostein,

Takk for at du rekker ut en hånd. Jeg har dessverre hatt noen opplevelser som ikke er av det gode slaget.

Nå dreier ikke dette seg nødvendigvis så mye om meg, men om alle som sliter. Alle som opplever urettferdighet. Alle som ligger nede av ulike grunner. Hvor livet er bare svart. Det blir verre ettersom tiden går. Til slutt har du mistet identitet som menneske. Du eksisterer bare, og fortsatt er det mennesker som sparker på deg, selv om det ikke er igjen så mye mer å sparke på.

Det er en virkelighet der ute som flere burde se nærmere på, og som jeg tror slike flotte mennesker som nettopp du er åpen for å lytte til.

Jeg leser bloggen din, fordi du skriver godt. Det er uansett langt fra å lese og å bli troende. Jeg skulle ønske at jeg kunne tro. Få fred med alt det onde. Innledningen din kunne som sagt vært litt mer nyansert synes jeg.

Jostein Nielsen sa...

Hei igjen - det er ikke vanskelig å være enig i at den innledningen kunne vært mer nyansert. Å komme med små spark for å provosere tanken kan være farlig dersom målgruppen ikke er klart definert. Samtidig er jeg selv i målgruppen for mine egne refleksjoner - det er definert i overskriften på bloggen under 'manna'. Med all bagasje av både positive og negative opplevelser (jeg har fått med meg rikelig av begge deler) trenger jeg å bli utfordret slik at troen holder i møte med virkeligheten "der ute". Jeg opplever at den gjør det, selv i møte med ekstrem ondskap og urett - kanskje det er nettopp da at håpet blir den sterkeste drivkraften?
Jeg har ingen enkle svar på det onde - men jeg tror på det en venn av meg har beskrevet som "A terrible beauty" (Chick Yuill). Da Gud ble menneske valgte han å gå inn i den verste ondskapen tenkelig - korsfestelse. Det absolutt gode i møte med det absolutt onde. Et mysterium umulig å forstå. Så dersom tro er å forstå, kan ikke jeg heller tro. For meg er tro å våge å akseptere noe som sant selv om mine små grå ikke kan gripe det. Det forunderlige er at det kan komme en indre overbevisning som gjør det mulig å tro at det er sant - men det forblir et mysterium - det er der freden ligger. Og da blir korset "vakkert" fordi det står som symbol ikke på ondskap, men på seier over ondskapen.... Jesus som det gode mennesket, holder ikke som medisin mot ondskapen (derfor blir det litt patetisk for meg med all som hyller Jesus som menneskelig forbilde). Det er bare korset som kan møte ondskapen - for der ble den beseiret .... men det, og livet for øvrig, skulle vi ha pratet om over en kopp kaffe...